Jeg har slitt med vekt og tunge tanker så lenge jeg kan huske. Mitt
første minne av spiseforstyrrelsen er som 7-åring, når jeg holdt magen
inne på skolen, og fortalte bestevenninnen min om at jeg gjorde det
slik at jeg skulle være tynn og fin, slik som de andre barna. I
sjetteklasse ble jeg introdusert til kutting, og fram til 10. klasse
var jeg en selvskader, og skadet meg selv til tider opptil flere ganger
om dagen, og påførte meg flere kutt som aller helst skulle vært sydd
sammen.

I sjetteklasse blusset også spiseforstyrrelsen opp for fult, og både
lærere og foreldre ble innvolvert for å få meg til å spise. Matpakken
foreldrene mine sendte med meg på skolen ble kastet i søpla på
jentedoen, slik at ikke læreren skulle vite det. Kuttingen ble oppdaget
av foreldrene mine når jeg var rundt 14, og også der ble lærere og
voksne på skolen kontaktet. Selvtilliten har alltid vært
inteteksisterende, og i fjor gikk jeg ned rundt 20 kilo på tre måneder,
og atter en gang ble foreldrene mine oppmerksom. Her ble midlertidig
ikke noen andre innvolvert.

Jeg har aldri vært innlagt, hverken for kuttingen, spiseforstyrrelsen
eller depresjonene mine. Jeg har aldri pratet med psykologer, leger
eller noen med ordentlig kunnskap om selvskading og depresjoner. Det
har alltid vært "trusler" om det, men ved å skjule plagene mine har jeg
alltid klart å overtale foreldrene mine til å tro at jeg er "frisk".
Jeg har kjempet meg gjennom dette, jeg har kjempet meg gjennom voldtekt
og seksuelle misbruk av en tidligre kjæreste, og jeg har kjempet meg
gjennom kuttingen. Jeg sliter ennå med spiseforstyrrelsen, jeg sliter
ennå med depresjonene som til tider er så mørke at jeg ikke fungerer i
hverdagen, men jeg er her ennå.

Jeg er en stolt kriger. Jeg står med hevet hode og viser fram mine arr,
jeg viser fram mine tårer og er stolt av at jeg enda er her, og at jeg
enda står. Jeg har klart meg gjennom mye, og kanskje er jeg snart forbi
de største hindrene, hvem vet? Jeg har enda livsgleden i behold, jeg har enda ønsket om å komme meg gjennom dette. Jeg er en stolt kriger.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg og kjæresten har om to uker vært sammen i to år. Jeg vil i den anledning arrangere noe flott, fint og enkelt som vi kan se tilbake på med et smil. Med andre ord en koselig date. Alt jeg vet så langt er at jeg gjerne vil ta han med ut på familiens hytte, en halvtimes kjøretur unna. Men mer enn det vet jeg ikke. Det er så mye vi har gjort allerede, og vil helst gjøre noe som er nytt. Det bør heller ikke være særlig dyrt, i og med at jeg er student, og vil arrangere dette uten hans "pengestøtte". 

 En ting som hadde vært koselig hadde jo vært å f.eks lage snøhule, snømann, leke i snøen eller noe i den duren. Problemet er at vi ikke har snø. Vi har bare is, som sitter hardt fast i bakken. Og jeg aner ikke hva jeg vil finne på da. Har også tenkt på en innendørs piknik, men det kan bli vanskelig når vi begge er i den samme, lille trange hytta. Det blir liksom ingen overraskelse om han sitter å ser på når jeg finner fram greiene. 

 Hva er dine beste datetips/erfaringer?  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå er det vel ca ett år siden jeg sist logget innom min vg-blogg. Vet ikke helt hva som skjedde, vet bare at tiden plutselig ikke strakk til mer. Ikke kreativiteten heller. Men, jeg prøver på nytt, og har idag lest gjennom alle mine gamle innlegg. Koselig å tenke tilbake til de gangene jeg skrev de, og gjennomgå de samme følelsene på nytt igjen. Vil iløpet av noen dager kanskje skrive en litt mer korrekt, og mindre romantisert versjon av "Lyden av en voldtekt", som fikk så utrolig sterke tilbakemeldinger. 

 Denne bloggen skal være min mulighet til å "come clean", i og med at den er hemmelig, og jeg ikke har planer om å avsløre min identitet, føler jeg at det skal gå greit. Selvterapi, kanskje.

 Til tross for at jeg ikke finner alle de gamle yndlingsbloggerne mine, håper jeg å klare å sette meg tilbake inn i noen av de jeg finner hvertfall. 

 Og en stor gratulasjon til MillaVanilla, om du skulle ha ramle innom her. Bok og greier! Ble kjempeglad når jeg så boken din på Ark i Tromsø. Herlig, rett og slett. 

 Men ja. Jeg er tilbake, håper at det kanskje er noen der ute som har savnet meg, til tross for at det kanskje er mye å be om her, i denne store, virituelle verdenen vi har her.  

Håper alle har en fin kveld ikveld:) 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De pleide å være bestevenninner. Det tok raskt slutt når han kom inn i bildet. Plutselig var hun borte, plutselig var hun bare tilgjengelig sammen med ham. "Ja, jeg kan være sammen med deg imorgen, men han må være med."

Mister man identiteten når man får seg kjæreste? Går man fra å være meg til oss? Er det slik det blir, uansett? Hva gjør man når man sitter å ser på vennene sine forsvinne, ser de gi fra seg selvstendigheten, for noe som ikke engang er sikkert at kommer til å vare?

Jeg selv vet med sikkerhet at jeg ikke har gitt fra meg identiteten min når jeg fikk meg kjæreste, for snart åtte måneder siden. Vi har helt siden starten passet på å ikke være for mye sammen med hverandre, og at vi begge har et sosialliv på siden av hverandre.

Mange, mange andre jeg kjenner derimot har ikke gjort det. De forsvinner, faller bort som fluer. Og jeg savner de alle sammen, men ingen vil "oppgi" kjæresten sin en dag eller to i uka. Når jeg prater om meg og typens forhold, og forklarer hvorfor vi er så "lite" sammen med hverandre, får jeg bare sjokkerte og hånlige blikk. Ingen klarer å forstå at vi ikke vil gå lei hverandre, og mener selv at de ALDRI vil bli lei kjæresten sin.

Jeg selv tror ikke det er sant. Om man er sammen med en person hele tiden, da blir man lei etterhvert, uansett hvor mye man elsker han/henne. Og om man er lei folk blir man irriterte, irritasjon fører til krangling, krangling fører til dårlig stemning, dårlig stemning som ligger å gnager, fordi man ikke får fri fra hverandre.

De fleste trenger vel tid til seg selv, eller er det bare jeg som er unormal? Er det normalt å "takle" å være sammen med en person hele tiden?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

"Det er ikke mye som er å bli sagt om en som meg. Jeg har aldri vært spesiell, det fant jeg ut idag når jeg så meg i speilet." sa han til henne. Han la ut i det vide og brede om alle de små tingene som gjorde han normal, som gjorde ham lik alle andre. Han hadde rett i mye, som for eksempel at han lar dagene gå forbi uten å prøve å gjøre det beste ut av dem. Som at han spiser, drikker, går på do, puster, behandler sin kone som en ukjent og holder seg unna det å innvolvere seg i sin datters liv.

Han er ikke spesiell. Han er akkurat som alle andre, det er ingenting som gjør han til noe bedre eller verre enn alle andre. Men likevel har han trodd det, han har følt seg overlegen og større enn mange, og følt seg mindreverdig og verdiløs i forhold til enda flere.

—————————————————–

Mikael het hun. Hun var en jente med et guttenavn, og hadde fått høre det hele livet sitt. Hun ville ikke høre det mer, hun ville bytte navn, hun ville slutte å tiltrekke seg oppmerksomhet på grunn av noe så overfladisk og teit som et navn. "Hvem kaller datteren sin for Mikael?" undret hun. Hun fant aldri noe svar.

Det var slik folk husket henne. Hun var jenta med guttenavnet. Hun var ikke den pene jenta, den stygge jenta, den smarte jenta, den dumme jenta. Alle alternativene hadde vært bedre, syntes hun selv. Hun ville ikke bli lagt merke til, ikke på den måten, ikke av alle de andre ukjente menneskene.

——————————————————

Mamma ble hun kalt. Hun var en mamma, en mor, en forelder. Tryggheten lå i ordet "mamma". Det var det hun var. Det var stort, men likevel så lite. Huset som alltid var fyllt av barnegråt eller frydefull latter føltes tomt, men likevel fullt. Hun var gift, hadde vært det så lenge hun kunne huske, hadde vært det helt siden den gangen livet hennes skulle begynt. Det hadde begynt, men det hadde også sluttet, der, den gangen, i den kirka som ga dem ly for vinden når hun bandt seg til en mann. Hadde hun noengang kjent han? Hadde hun noengang følt at det var riktig?

Hun gjorde det, den dagen hun fikk sin første datter. Mikael skulle hun hete, til tross for at det var et guttenavn. Ingen kom til å bry seg, Mikael var sikkert brukt på flere jenter, og om det ikke var det, ville det bare være enda en ting som gjorde henne mer unik. Mikael, mammas datter.

———————————————————–

De var ikke spesielle.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Blind. Det er mørkt her, solen har mistet sin glans og all sin styrke. Lydene har blitt klare og skremmende, jeg har visnet bort nå.

Jeg mistet koppen i gulvet. "Du kommer til å miste synet ditt. Fullstendig." sa legen. Den ekle mannen med små hår ut av ørene, utrimmet sjegg og for korte og stramme bukser, fortalte meg at jeg kom til å bli blind. Om en liten stund ville jeg ikke være istand til å se det kvalme trynet hans mer, og til tross for motbydeligheten han utstrålte, var det det aller verste som kunne skje. Å ikke se ham. Å ikke se.

Jeg lukket øynene, prøvde å studere mørket som lå gjemt bak øyelokkene mine. Sort. det var ikke annet. Sort, sort, sort. Ingen fargekontraster, ingen siluetter eller lysglimt. Bare sort, stummende mørke.

Han tok hånden min og begynte å prate om tiden som kom nå, ukene, eventuellt dagene før synet mitt skulle forsvinne helt. Jeg så på fingrene hans, og la merke til at de var akkurat like motbydelig som resten av ham. Jeg hatet ham, jeg hatet ham for å ha fortalt meg sannheten. Jeg hatet ham for å ha funnet ut hva som var galt, hvorfor dette skjedde, hvorfor det ikke var mulig å kurere det.

Blind. Jeg er ensom, jeg kan ikke lengre se all skjønnheten som jeg vet finnes. Jeg vil aldri se min mors ansikt igjen, jeg vil aldri være istand til å lese en bok slik som "vanlige" mennesker gjør. Jeg er innelåst.

Det var ingen vits med behandling. Bortkastede penger sa han. Synet mitt vil bli borte for alltid, og det kunne vært forhindret, hadde jeg kommet til ham tidligre. Det var min skyld, han sa det ikke, men han tenkte det. Det gjorde jeg også.

Jeg gikk ut av legekontoret alene. Alt suste rundt og forbi meg i en sinnsyk fart, all kontroll var borte. Jeg gikk ut på gata og så mot himmelen, kanskje for siste gang.

Blind. Jeg lever ikke lengre.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da var ferien over, og endelig kan jeg bruke litt tid igjen til å blogge. De siste fire ukene har vært fulle av begivenheter, festivaler, shopping, spillejobber og nye bekjentskaper.

Jeg har vært på besøk hos en venninne sørpå, vært hos henne i tre uker og kost meg masse. Har reist rundt sørpå, vært i Bergen og Trondheim og opplevd mye mer enn forventet. Thomas Dybdahl, Dumdum Boys, Big Bang, Kaizers Orchestra er bare noen av utrolig mange band jeg har sett, og jeg må innrømme at jeg har blitt rørt til tårer flere ganger.

For de som leste mitt siste innlegg, og lurer på hvordan det har gått med meg, kan jeg fortelle at det har gått kjempebra. Jeg har spist tre måltider om dagen i fire uker nå, og er stolt som en hane. Kostholdet er så sunt som mulig, noe som gjør at jeg er istand til å tillate meg selv litt luksus iblandt, i form av sjokolade og lignende. Alt i alt har det gått kjempebra, og jeg er istand til å ignorere de fleste av de vonde tankene rundt det å spise.

Uka etter at jeg kom hjem har jeg vært opptatt fra morgen til kveld. Har hatt tre-fire spillejobber her i Alta, spilt på utesteder og festival. På lørdag spillte bandet mitt sammen med selveste Lars Bremnes på et utested her. Utrolig herlig spillejobb, og det å få æren av å spille sammen med ham er litt større enn jeg klarer å ordlegge her og nå.

Jeg har kost meg masse med kjæresten min også denne uka, hovedsaklig på kveldene da, pga at det har vært meget travelt. Tre uker uten kjæresten sin tærer virkelig på, og det å møte ham på flyplassen når jeg kom hjem var helt utrolig herlig.

Idag begynte jeg på skolen, vidregående skole og greier. Er lenge siden jeg har følt meg så liten og ubetydelig som i morgest når jeg ankom skolen helt alene. Går i en helt ukjent klasse, men jeg antar at jeg blir kjent etterhvert, slik er det alltid.

Jeg håper at alle dere andre også har hatt en like fin sommer som meg, til tross for at jeg er usikker på om det er mulig;)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg skal klare det nå. Jeg har innsett at det har gått for langt. Å gå ned i vekt er ikke det viktigste i livet mitt, jeg kan ikke la det være det.

Så jeg skal herved virkelig gå inn for å bli frisk. Ikke nødvendigvis legge på meg, men jeg skal begynne å spise igjen. Har allerede spist et måltid idag, uten at noen måtte mase på meg, så jeg er litt stolt. Jeg skal være flink å rose meg selv, jeg skal tvinge selvtilliten min opp igjen, og jeg skal drepe de vonde tankene så godt jeg klarer, men som jeg sa til kjæresten; Jeg kommer ikke til å være like målbevisst hele tiden. Men jeg skal få det til nå, sakte men sikkert. Jeg skal, skal, skal. En bit om gangen.

Jeg tror jeg skal prøve å lage litt struktur over mat-inntaket mitt. Bestemme meg for hvor mange ganger jeg skal spise iløpet av dagen, hva jeg skal spise, hvor mange ganger jeg skal tillate meg selv å spise godteri og slikt, og størrelsen på måltidene mine. Tre måltider om dagen høres greit ut. Frokost, middag, kvelds kanskje? Ja, da har jeg bestemt meg for noe hvertfall. Jeg _skal_ klare dette. Ja.

Jeg skal reise sørover på mandag, være borte i tre uker hos en venninne som også har anoreksia, så jeg vet ikke helt hvordan jeg kommer til å takle det. Særlig når jeg ikke har kjæresten der for å støtte meg, men jeg tror det skal gå bra.

Jeg er i godt humør idag:)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Musikk er uten tvil noe av det jeg setter høyest i livet mitt. Det går ikke en dag uten at noen kjente, noen mindre kjente toner smører øregangene mine med lykke. (Teit formulering, men whatever, jeg er poetisk ikveld;P)

Hva betyr musikk for meg?

Det første jeg tenker er følelser. _Ingenting_ kan gi meg så mange rare følelser som musikk. Uansett om jeg er deppa, overlykkelig, forbanna, trøtt, hyper..musikken klarer alltid å forsterke disse følelsene, eller om jeg ikke har følt noe som helst, så klarer de alltid å framkalle noe.

Musikk er også knyttet til kreativitet for meg. Spillejobber med bandet, den følelsen jeg får i meg når jeg klimprer på gitarstrengene og åpner munnen for å kaste noen sure toner ut i microfonen, er ubeskrivelig. Særlig når publikummet er støttende, kan tekstene eller bare gir deg et bredt "Dere er så flinke"-smil. Guri malla altså, jeg begynner å savne scenelivet her jeg sitter:P

Kjæresten. Det å ligge i armkroken til kjæresten og høre på en klissete kjærlighetssang som akkurat der og da ikke er en eneste stor klisjeè, men et lydbilde av den enorme forelskelsen, er utrolig deilig. Eller bare det å sitte å høre på musikk for seg selv, og plutselig høre en setning, et gitarriff, en trommetakt, som av en eller annen grunn minner deg om når du og din kjære lå foran tv’en og glodde i timesvis igår.

Jeg aner ikke hvorfor jeg skrev dette innlegget, jeg måtte bare få ut litt "damp". Jeg elsker musikk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har akkurat kommet ut fra badet, etter ca. to timer. Jeg har virkelig skjemt meg selv bort idag, etter noen tunge dager som virkelig har slitt meg ut på alle måter. Lang dusj med Palmolive-såpe, svindyr hårkur og hårfjerning både her og der. Etter dusjen var det fram til speilet, dandere håret, sminke meg pent, få på meg splitternytt undertøy, nye klær, og sist men ikke minst: nappa øyenbrynene.

Så ble jeg stående der mer pinsetten og tenke litt på en dokumentar jeg så på TvNorge i gårkveld. Hva er dette hysteriet med hårfjerning? Nå tenker jeg på det kvinnelige kjønn hovedsaklig, men en del menn har også blitt en del av denne "trenden" etterhvert har jeg inntrykk av.

Kroppshår er litt tabu, det er ikke noe vi helst snakker om, og det er hvertfall ikke noe vi vil ha på kroppen. Hår under armene, hår på leggene, hår nedentil, hår generellt. Det er jo noe av det mest naturlige som finnes, men likevel vil vi ikke måtte erkjenne det. Likevel vil vi ikke ha det.

Jeg lurer på hvem som plutselig kom på at "hår (på kvinner) er ekkelt, la oss finne på noe som får denne jævelskapen bort". Jeg tror jeg har lest et eller annet sted at det begynte med at et selskap som produserte barberhøvler ville tjene mer penger, og dermed slang ut budskapet om at hår ikke er feminint, slik at de kunne utvide målgruppen sin. Dette er jeg ikke sikker på, men det høres logisk ut.

Er vi så lette å påvirke? Skal det ikke mer til enn at noen sier "Du er ikke feminin om du har hår under armene", for at vi skal begynne en uendelig "kamp" mot kroppshår, noe som alltid har vært der, og som alltid kommer tilbake?

Jeg selv begynte å barbere leggene som 10-11åring, og barberte meg under armene før det i det hele tatt hadde dukket opp noe som kunne minne om hår der. Dette var fordi jeg så damene på tv gjorde det, jeg så storesøster gjøre det, jeg så mamma gjøre det. Nå i ettertid er det blitt en vane, og noe jeg trenger å gjøre for min egen skyld. Jeg føler meg rett og slett ekkel om jeg glemmer å barbere meg på noen dager. Ufeminin.

Er kroppshår ufeminint og ekkelt? Vil gjerne ha både kvinner og menns synspunkt på dette, ettersom det er et spørsmål som faller mye på folk sine egne, individuelle meninger. Hva synes du?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende